Det som står her er en utskrift fra et unikt lydbånd. Båndet er ikke langt, men det gir en oppsummering av kirkehistorie i Venabygd. Originalmaterialet er bearbeidet og talt inn av mangeårig lærer i Venabygd, Karl Lillevold. Lillevold var også klokker og kirkesanger, og var i hele sitt virke i Venabygd opptatt av kirken og dens historie. Båndet er ikke datert, men Karl Lillevold døde i 1969, og en del av opptaket viser til "det siste 10-året" etter 1955, så det er naturlig å anta at båndet stammer fra omkring 1965. Lydbåndet var gitt til Per Forrestad, Venabygd, som et bidrag til en prosjektoppgave han arbeidet med, men lydbåndet ble gitt tilbake til Lillevold-familien og er nå hos Per Ingulf Lillevold på Gjøvik. Lydbåndet er talt inn i "klukkargarden", Lillevolds hjem i Venabygd. At det er slik kan dokumenteres fra båndet, fordi vi kan høre veggklokka i kammerset slå to slag, klokka som Solveig Lillevold fikk med seg fra sitt barndomshjem.
Solveig Lillevold, født Kvile i Øvre Rendal, døde 28. november 1997, og utskriften er gjort som en honnør til henne, når hun den 5. desember 1997 stedes til hvile fra Venabygd kirke ved siden av sin kjære livsledsager.
Den eldste kirken vi med sikkerhet vet om i Venabygd, sto i Lundgrenda og var oppført i 1580. Døpefonten som står i den nåværende kirken er imidlertid utvilsomt mye eldre. Den er av klebersten, og både formen og ringkjedemønsteret gir full rett til å tidfeste den tilbake til middelalderen, lenge før reformasjonen. Om den er anskaffet til et kirkehus her i bygda i katolsk tid eller om den er fraktet hit fra et kirkehus annet sted, er uråd å si. En muntlig overlevering har nevnt at det skal ha stått et katolsk kapell i Venåsen, men dette er så usikkert, at det nok bare må betraktes som et sagn.
Stedsnavn i Lundgrenda peker hen på at her har folk møtt hverandre til gudsdyrking både i hedensk og i kristen tid. Lunde - offerlund - hedensk kultsted, Kjørkjegarden og Kjørkjelykkja, peker sjølsagt hen på at her har det stått kirkehus.
Kirken fra 1580 var nok både liten og primitiv og forfalt nokså fort. Godt og vel hundre år etter, i 1702, ble grunnsten lagt til ny kirke, også i Lundgrenda, men på anna tomt. Den malte tavla som henger i den nåværende kirken beretter nøye om dette. Det var sognepresten i Ringebu, Otto Ørbeck, sammen med fogden, Cort Coldevin, som foretok den høytidelige handling. Året etter var kirken ferdig og ble innviet den 17. mars av biskopen over Kristiania stift, veledle og høyærverdige Hans Munck. Til denne kirken ble det anskaffet en mindre klokke i 1757, støpt av Mikael Karl Troskel, "Soli Deo Gloria".
Litt gåtefullt er det at det allerede 80 år senere ble bygget ny kirke, den nåværende, som er reist i 1780-81. Noen har gjettet på at det er en flytting det her dreier seg om, men det er intet som tyder på at dette er tilfelle. Den nye kirken ble nok tømret opp av nytt enestående fint furutømmer i korskirkestil. Det er et vakkert hus i enkel men fin arkitektur. Den fikk klokke nummer to i 1840, nokså mye større enn den eldste.
Opp igjennom åra er det gjort ymse forandringer med huset. Det ble panelt utapå, men når dette skjedde kan ikke sies sikkert. Lenge sto kirken uten oppvarming, først omkring århundreskiftet ble det satt inn ovner og anskaffet harmonium. Til og begynne med gikk ovnsrørene ut gjennom veggene. Først under restaurering i 1914 ble det muret piper, kirken ble malt innvendig, og maleren Ragnvald Enebo pusset opp altertavla, prekestolen med videre. Det er den kjente bygdekunstneren Kristen Listad, "blomstermesteren", som har skåret og malt det meste av dekorasjonene i kirken, sikkert like etter, eller i samband med nyreisingen. Noe av det fineste er et stort krusifiks i treskulptur. Ellers er prekestolen fin, med originale malerier av evangelistene, likeens altertavla og korbuedekorasjonene med sjeldne søyler, sannsynligvis eldre enn den nåværende kirke, samt engler og ranker i akantusmønster, ingen overdådig prakt, men enkelt og vakkert det som er.
Særlig kom dekoren inn i de rette omgivelser igjen, da kirken i 1955 gjennomgikk en ny stor forandring innvendig. Den mindre pene malingen på veggene ble lutet av, og etterpå ble det utført et stort arbeid med reparasjon og maling av himlingen, pussing og flekking av det fine malmfurutømmeret i veggene, nymaling av inventaret etter fargeforslag av Finn Kraft, med videre. Jørgine Amble forærte ny alterduk i ekte knipling, laget av henne selv, bygdas kvinner kostet og broderte nytt antependium og kjøpte nytt teppe til alterringen. To brudestoler i skåret og lutet furu, Krognæs-møbler, er anskaffet.
Noe tidligere, i 1950, ble det gjennomført et stort arbeid med å gjøre huset varmere, i det hele golvet ble lagt om, rettet opp og grundig isolert. Det ble også lagt mere isolasjon over himlingen, så kirken ble mye lunere enn før.
I det siste tiåret fram til idag er det gjort store påkostninger. Først fikk kirken elektrisk lys etter forslag fra konsulent i Kristiania Glassmagasin. Så ble nytt orgel anskaffet, et femstemmers barokkorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, deretter ble det anskaffet nye golvløperer, Trysilryer i ren ull, så kom elektrisk oppvarming og dermed fjerning av de store ovnene som ikke pyntet så veldig opp akkurat. Alt dette er det for det meste kommunen som har kostet. Til fargerestaureringen i 1955 ble det gitt statstilskott, og til orgelet var det samlet inn en del på lister i bygda.
Nå er Venabygd kirke i ypperlig stand. Den er ikke stor, men lun og god, og enestående vakker i all sin enkelhet, og sikkert et Herrens hus som bygdas folk er glad i, og ikke ville miste for noen pris.
Utskriften er en tid framover å finne på internett, med lenke fra hovedadressen: http://www.gtf.ol.no/venabygdsfjellet/
Det er veldig interessant å finne referansen til fogden Cort Coldevin, spesielt for meg som er interessert i Venabygdsfjellet - Ringebufjellet - Imsdalen. Den samme Cort Coldevin var det nemlig, iflg. Hallvar H. Huset i Nils Vikers bok: Dal og Vidde, som utstedte det første offentlige dokument som ga folk rettigheter i Imsdalen, med den nokså viktige følge, at da det kom til strid om hvor Imsdalen hører til, ble det etter mange om og men bestemt at Imsdalen skulle legges til Ringebu kommune. Ett av argumentene for dette var altså at det første offisielle dokument om bygsling kom fra Gudbrandsdalen og ikke fra Østerdalen.
Det er dessverre noen skjemmende trykkfeil i Nils Vikers bok, ett sted står det at bygselsseddel ble utsted for Ole Imsdahl i 1783, mens denne Ole er født i 1640. Det korrekte er antagelig at bygselsseddel er utstedt i 1683, for avgjørelsen om grensene kom i 1734, og som vi hører i kirkelydbåndet, Cort Coldevin var i Venabygda i 1702. Tidsmessig passer altså dette fint inn.
En annen trykkfeil i den samme boka gjelder artikkelen om jakten på Kongsbukken, reinsbukken som ble skutt på Vesle Gråhøgda i 1860. Et sted i boka står det at dette skjedde i 1880, mens et bilde av steinen til minne om J. A. Friis og kongsbukken, reist ved 100 års jubileet for denne hendelse, viser at minnesteinen ble reist i 1960.